Studiekvaliteten må styrkes

Dagens finansieringssystem betyr at utdanningsinstitusjonene blir oppmuntret til å gi alle studenter et dårlig studietilbud, skriver Petter Aaslestad, leder i Forskerforbundet og Øyvind Berdal, leder i Norsk studentorganisasjon i en kronikk i Aftenposten 27. februar.

Høyere utdanning legger grunnlaget for fremtidens arbeidsliv og velferdsstatens Norge. Det høres kanskje pompøst ut, men uten arbeidskraft med høyere utdanning ville vi ikke hatt viktige kunnskapsarbeidere som leger, sykepleiere, ingeniører, advokater, økonomer eller statsvitere. Forskerforbundet og Norsk studentorganisasjon står derfor sammen om et krav til Regjeringen og opposisjonen om større satsing på og klarere prioritering av kvaliteten i norsk høyere utdanning.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at to av fem studenter ikke har fullført en grad etter ti år. Det får oss til å stille spørsmål om hvorfor det er slik. Og vi mener svaret ligger i kvaliteten på utdanningen som tilbys. En viktig årsak er den resultatbaserte finansieringen av høyere utdanning.

I dag er finansieringen lagt opp slik at utdanningsinstitusjonen får 60 prosent av midlene som en grunnbevilgning, mens resten avhenger av hvor mange studiepoeng studentene avlegger. På papiret ser dette ut som et incentiv til å tilby studentene en god utdanning og legge forholdene best mulig til rette for at de avlegger det antallet studiepoeng de skal. Konsekvensen ser imidlertid ut til å være at utdanningsinstitusjonene tar opp mange studenter de ikke har finansiering for.

I stedet for å tilby en god utdanning til dem de egentlig får penger for å utdanne, så kompenserer altså studiestedene ved å ta inn flere studenter. På den måten gir universiteter og høyskoler alle som studerer der et dårligere tilbud.

Forskerforbundet og Norsk studentorganisasjon står sammen om fire ønsker til politikerne, som vi mener kan bidra til å redusere frafallet og øke kvaliteten i norsk høyere utdanning.

Det første ønsket er å gi mer veiledning og oppfølging av studentene. Tall fra levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå viser at hver femte student i liten grad opplever å få nyttige tilbakemeldinger, mens bare halvparten faktisk får tilbakemelding på arbeidene de leverer inn. De vitenskapelige ansatte må ha mulighet til å gi studentene kvalitativt gode tilbakemeldinger, veilede dem og ikke minst følge dem opp - både i sammenheng med oppgaver og når studentene er ute i praksis. For å oppnå dette må undervisningens status heves, og incentivene for å bruke tid på studentene må på plass. Vi må bort fra begreper som undervisningsplikt og forskningsfri, og legge større vekt på undervisning i forbindelse med ansettelse og opprykk.

Bedre veiledning og oppfølging kan vi oppnå ved å gi de vitenskapelige ansatte mer tid til undervisning, eller rettere sagt; mer tid til studentene. Samtidig må det være et mål at de vitenskapelige ansatte skal ha mulighet til både å undervise og forske innenfor normalarbeidstiden. I en undersøkelse Forskerforbundet har utført blant sine medlemmer oppga kun tre prosent at de ikke jobber utover normalarbeidsdagen, mens hele 67 prosent svarte at de gjorde det ofte. Det hjelper neppe at antallet studenter pr. vitenskapelig ansatt har steget med nesten 10 prosent siden 2008.

Tidligere har det vært lagt stor vekt på sammenhengende tid til forskning - nå vil vi understreke at det også er et behov for sammenhengende tid til studentene.

Studentaktiv forskning bør også inngå i den forskningsbaserte undervisningen. Dette kan bidra til å skape en større nærhet mellom vitenskapelige ansatte og studenter ved at studentene i større grad blir tatt med i forskningsprosjektene. Forståelse for, og deltagelse i, forskningsarbeid vil fremme interessen og engasjementet for forskning og eget fagområde, samtidig som det er en effektiv form for læring. Studentenes bidrag til forskningen skal heller ikke undervurderes, siden de gjerne tenker nye tanker og kan stille kritiske spørsmål som bringer forskningen videre.

Samfunnet trenger arbeidskraft som effektivt kan tilegne seg ny kunnskap og som er vant til at gårsdagens kunnskap ikke alltid kan brukes til å løse morgendagens utfordringer.

Det fjerde ønsket, som også har størst økonomiske konsekvenser, er å redusere incentivet for å ta opp flere studenter enn institusjonen makter å gi en god utdanning.

Institusjonene mangler grunnfinansiering for mer enn hver fjerde student som avla eksamen i 2011. Det bidrar åpenbart til dårligere rammevilkår for forsknings- og utviklingsarbeidet og går ut over studiekvaliteten og muligheten til å kunne følge opp studentene på en god måte. Politikerne kan løse dette problemet ved å redusere den resultatbaserte delen av finansieringssystemet og gi en større andel i grunnfinansiering.

Selv har vi over flere år foreslått å gi 80 prosent i grunnfinansiering og kun 20 prosent etter hvert som studentene avlegger studiepoeng.

Det er et tiltak som ikke bare redusere incentivet for å ta opp for mange, men også bidra til en mer forutsigbar og stabil finansiering for institusjonene.

Gjennom å se sammenhengen mellom forskning og undervisning, gjennom å se sammenhengen mellom veiledning, oppfølging og frafall og gjennom å se studentene som en ressurs i forskningen, vil vi ikke bare bedre utdanningskvaliteten for studentene, men også berike forskerens hverdag og dermed også bidra til økt kvalitet i forskningen.

God utdanningskvalitet er avhengig av at vi ser forskning og utdanning i sammenheng. Vi vil med dette utfordre politikerne til å sette høyere utdanning på dagsordenen og ta opp kampen for å gjøre norsk høyere utdanning verdensledende.

Av Petter Aaslestad, leder, Forskerforbundet og Øyvind Berdal, leder, Norsk studentorganisasjon.

Aaslestad, P. (01. mars 2013). Studiekvaliteten må styrkes. [Internett] Forskerforbundet.no. Tilgjengelig fra: https://www.forskerforbundet.no/om-oss/pressekontakt/debattinnlegg/studiekvaliteten-ma- styrkes/ [Lest 10. oktober 2016].

TREDJE TEKST

Studiekvaliteten må styrkes

Svar på spørsmålene nedenfor.