Leseøvelse Type 1 Tekst 1

Vikingtiden

 

Angrepet på Lindisfarne i Nord-England i 793 -Eks.- ofte som innledningen av vikingtiden, og Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i 1066 som det siste vikingtoktet. Vikingtiden innleder det som -1- som «historisk tid» i norsk historie, forstått som den første perioden vi har skriftlige kilder til.

Betydningen av ordet «viking» er-2-. Det kan bety «en fra Viken» (Oslofjordsområdet), men også en som kommer fra en vik.

En forutsetning for vikingferdene var seilførende skip, noe som gjorde det mulig å forsere lengre havstrekninger. Vikingskipet kunne -3- seile hurtig og var uten senket kjøl, slik at det enkelt kunne føres opp grunne elver og trekkes over land.

En annen forutsetning for utfarten var et befolkningsoverskudd. Rundt to tusen stad- og set-gårder ble -4- i vikingtiden og vitner om en sterk befolkningsvekst. Bedre teknologi gjorde det mulig å dyrke opp tyngre jord. Noen steder, særlig på Vestlandet, var det likevel knapt med jord, og dermed mennesker som var motiverte for å søke nye -5-.

En siste forutsetning var at det fantes høvdinger som hadde ressurser og vilje til å utruste vikingskip, noe vi har sett eksisterte -6- vestlandskysten. Mange av disse høvdingene holdt treller i stort omfang.

Mange vikingferder gikk mot vest – mot De britiske øyer, den frisiske og frankiske kysten og enda lenger sør. Mot slutten av 800-tallet ble det vanskeligere å angripe disse områdene, og vikingene vendte seg da mot de tynt befolkede eller ubebodde vesterhavsøyene. Island ble -7- i løpet av en femtiårsperiode fra 870. Vikinger, de fleste fra Uppland og Gotland, reiste østover langs de russiske elvene helt til Konstantinopel og Bagdad. -8- arabiske mynter, de aller fleste funnet i Sverige, er blant vitnesbyrdene om handelen og kontakten østover.

Vikingenes -9- gjorde at det oppstod byer i Skandinavia, som fungerte som transittområder for handel mellom øst og vest. Den viktigste norske byen var Kaupang eller Skiringssal nær Tønsberg, som var i -10- fra 800 til 950. De danske kongene hadde en dominerende stilling i denne delen av landet.

På slutten av 800-tallet ble Harald Hårfagre den første norske kongen. Senere sagaforfattere knytter Harald til Vestfold, men han var sannsynligvis en vestlandskonge med -11- i en håndfull kongsgårder sentralt plassert i kystleia fra Rogaland til Sogn og Fjordane. Harald inngikk trolig en allianse med Håløygjarlene, som hadde -12- på Lade ved Trondheim.

På 900-tallet ble det opprettet lagting på Vestlandet og i Trøndelag, og langs kysten organiserte bønder og konge -13- et sjøforsvar – leidangen – til beskyttelse mot vikinger og andre urostiftere.

Danene var sterkt til stede i Viken i hele vikingtiden. Mot slutten av 900-tallet kalte Harald Blåtann seg konge over Danmark og Norge. Ladejarlene var danekongenes -14-, men de ble utfordret av Olav Tryggvason og Olav Haraldsson, som brukte  store rikdommer vunnet i viking til å bygge seg opp som konger i Norge og kristne landet. Olav Haraldsson ble -15- fordrevet av Knut den mektige, som var norsk konge fra 1027 og fram til sin død i 1035, i tillegg til å være konge over Danmark og England.

Etter Knuts død smuldret det danske riket opp. Harald Hardråde er Norges siste vikingkonge. Med sølv fra Konstantinopel skaffet han seg -16- i Norge, men han falt i et forsøk på å erobre England i 1066.

 

Orning, H. J. (26. januar 2016). Norges historie – Store norske leksikon [Internett], Store norske leksikon. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Norges_historie#menuitem6 [Lest 10.oktober 2016].

 

 

 


 

Leseøvelse Type 1 Tekst 1

“VIKINGTIDEN”

Det er tre forskjellige svaralternativer til hver del i teksten. Merk at kun et alternativ er rett  Trykk på den du mener er rett. 

 

Eksempel.

  • regnes
  • gjelder
  • angår